Kafédialog for ungdom!

jente-blikk-diatm2

RUS – angår det meg? Deg?
Statistikken viser at ungdom eksperimenterer med flere typer rusmidler nå enn før, og Dyrøy er intet unntak. Det er lett å få tak i rusmidler, og fortsatt troner alkohol på toppen. Hvorfor prøver noen ungdommer rusmidler og andre ikke, og hvordan kan vi sammen bidra til at man ikke «tester ut»?

Mandag 29. april kl. 17.30 arrangeres det kafédialog for ungdommen, i Kultursalen på Elvetun skole, med temaet: «Forebygging av kriminalitet blant barn og unge».

Rusmiddelbruk mer utbredt
Rusmiddelmisbruk blant ungdom er blitt mer utbredt de senere år. Alkohol er fortsatt det vanligste rusmiddel, og fører til flest skader, ulykker og vold – både hjemme og ute. Alle tilgjengelige undersøkelser peker i retning av at vi er inne i en periode der en større andel unge enn tidligere oppgir at de har brukt ulike narkotiske stoffer, og at dette gjelder hele landet. Terskelen for bruk av rusmidler er blitt lavere og forskjellen mellom by og bygd er blitt mindre.

Jobbe sammen
Å forhindre rusmiddelmisbruk blant unge er viktig for å sikre et godt ungdomsmiljø lokalt. Her må vi alle jobbe sammen: Voksne og foreldre må gå foran med godt eksempel, og vise større tydelighet i holdninger til rus i alle former. Informasjon om rusens menneskelige og samfunnsøkonomiske skadevirkninger må ut til både skoleungdom og foreldre. Foreldre, frivillige organisasjoner, skole og ungdomsklubber er av særlig betydning for å forhindre en negativ utvikling. Vi håper at åpenhet om rusproblematikken kan hjelpe ungdommen til å ta standpunkt og si «NEI til RUS».

Fokus på flere områder!
Gjennom kafédialogen vil arrangørene sammen med ungdommen også sette fokus på konfliktløsninger og venneforhold i skole- og fritidssituasjoner. Arrangør av kafédialogmøtet er et samarbeid mellom ungdomsleder/SLT-koordinator – Turid Andreassen, Rus-konsulent Tove Markussen, ungdom i Dyrøy og Dyrøyseminarsenteret. SLT er en Samordningsmodell for Lokale, forebyggende Tiltak mot rus og kriminalitet. Politifolk fra vårt politidistrikt informerer og deltar på møtet.

Velkommen til kafédialog for ungdom fra 7. klasse og oppover, i Dyrøy!

Utvikling handler om å stikke fingeren i jorda!

Forrige uke var det duket for den femte Fårikålfestivalen i Dyrøy. En festival som handler om så mye mer enn Norges nasjonalrett. Festivalhelga var en møteplass for store og små, lokalbefolkning og besøkende, torghandlere og ikke minst verdens kanskje viktigste næring – landbruket. Rammene var mangfoldig med både restaurantaften og lam på menyen, fagseminar for landbruket, lokalmattorg og selvsagt den store fårikålettermiddagen der folk kunne kjøpe store porsjoner fårikål laget av lokalprodusert kjøtt og kål – fra Dyrøy. Les mer

Hvem kan avløse Oluf?

Oluf trenger en etterfølger

Hva tenker du på når du hører nordlending? Hvem forbinder du med nordlendingen? Selvfølgelig er du ledet inn på sporet av overskrifta, men kanskje hadde du sagt Oluf uansett?

Oluf trenger fri

Figuren Oluf ble skapt av Arthur Arntzen høsten 1958 på et ungdomslagmøte i Tromsdalen. På 1960-tallet ble Oluf rikskjendis etter at han ble oppdaget av NRKs Håkon Karlsen, som fikk Oluf ut til hele Norge via radioen. Gjennom andre medier har Oluf senere blitt sett og hørt. Oluf fra Rallkattlia var populær blant folk fordi han tok opp aktuelle tema i samtiden. ”Bak all god humor ligger det et alvor”, beskriver Arthur Arntzen karakteren.

Over mange ti-år har historien om Oluf blitt fortalt i flere bøker, sceniske forestillinger og revyer. Historien lever fortsatt. Finnes det noen som kan ta over for Oluf? Hvem er de nye formidlerne av nordlendingen? I min forskning ønsker jeg å finne ut om den nye generasjonen kunstnere fra nord kan fortsette fortellingen om nordlendingens særtrekk, verdier og humor slik nordlendingen framstår i dag.

Fastlåste bilder

I 1996 gikk Arthur Arntzen i gang for å granske mytene om nordlendingen med humor i Den fordømte nordlendingen, som ble til på Hålogaland Teater. Mens Oluf hadde vært kjeftausa til alle store og små begivenheter i by og bygd, ble denne nordlendingen et oppgjør med alle historiske myter om folk nordpå. I Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab 1818 het det:

“Nordlændingen er uden Sjæl, lætsindig, falsk og uredelig”

Nord-Norge og nordlendingen har lenge vært offer for kulturelle mytedannelser og folkloristiske stereotyper. Nordlendingen er blitt beskrevet som ulærd, umoralsk, lat, festglad, bondsk og barsk sier Didriksen og Moldenæs. Bildet er kontrastfylt av en tilbakeliggende, hjelpetrengende og umoderne ”feskarbonde”, men også lattervekkende og selvironisk karakter. Stemmer denne beskrivelsen? Jeg kjenner meg ikke helt igjen.

Motsvar

Anneli Drecker er et eksempel på den nye nordlendingen (Foto: Yngve Olsen Sæbbe)

Jeg søker å finne nye deler av historien og ønsker å få nye stemmer i tale. Noen som er med på å knuse myter og framstilling av stereotyper gjennom å formidle nye sider av nordnorsk kultur. Det kan skje på flere måter. Anneli Drecker og Roy – Frode Løvland henter fram diktning til Arvid Hanssen. En rekke av Arvid Hanssens mest kjente dikt er gjendiktet til engelsk av Løvland og overlatt til Anneli Drecker. Det er blitt konsert og nå blir det plate.

– Jeg synes Arvid Hanssen fortjener å bli brukt på nye måter av nye generasjoner. Ikke minst fortjener han å nå ut til et nytt publikum, kanskje også utenfor landets grenser. Jeg håper jeg kan bidra til det, sier Drecker (Nordlys 19 04 2012)

I vår landsdel har vi flere unge talenter som har turt å satse på kulturnæring. Pål Moddi Knutsen fra Torsken og teaterensemblet Rimfrost med base på Senja er andre eksempler på kulturnæringsaktører fra vår region. Gjennom næring basert på nordnorsk kultur kan kunstnere, med stolthet av sin tilhørighet, være med å løfte frem noen viktige verdier som beskriver hvem nordlendingen er – eller ønsker å være.

På leting etter den nye nordlendingen

Selvsagt er det ikke bare Arthur Arntzen som har fortalt nordlendingens historie. Også vitenskapelige øyne har sett på nordlendingen. Professor Turid Moldenes gjør det i boka ”I sitt bilde” og Mai Camilla Munkejord gjør det i sitt doktorgradsarbeid ”Hjemme i nord” . Karl Ove Knausgård skildrer naturen og folket i nord i romanen ”Min kamp 4”. Det har vært malt bilder av, sunget tekster om, dramatisert og filmatisert flere sider av nordlendingen. Nå er det tid for flere bidragsytere til historien om nåtidens nordlendinger.

I mitt doktorgradsprosjekt vil jeg se nærmere på hvem nordlendingen er og hvordan han formidler seg utad. Intensjonen er å presentere portretter som kanskje kan stå i motsetning, eller i tillegg til, mytene og de stereotype oppfatningene av nordlendingen, som langt på vei også lever i dag – ikke minst i mediebildet. Enhver nordlending er selv også med på å formidle både tragedien og komedien om vår landsdel og dens folk.

Oluf har gått ned fra scenen, men er på ingen måte glemt. Historien om nordlendingen gjennom Arthur Arntzens figur er heller ikke avleggs, den er bare karikert fra en tidligere tid. Nå har nye nordlendinger trått inn i manesjen klar til å formidle nye bilder på hvem nordlendingen er – i en moderne tid, men med stolthet over sin tradisjonelle kulturarv. Kulturnæring er en næring som utspiller seg i mange varianter og uttrykk. Med andre ord kan historien om ”de nye nordlendingene” bli formidlet gjennom flere sanser. La oss få høre, se og bli kjent med disse historiene – om de nye nordlendingene.

Tekst: Ingvild Storvoll

(Ingvild er én av tre doktorgradsstipendiater ved Studiesenteret Finnsnes/UiT som gjesteblogger hos oss. Tidligere innlegg kan du se her. Red.)

Lærer av hverandre

Kommunene Dyrøy, Rennesøy, Harstad og Lysekil lærer av hverandre på Dyrøyseminaret. Her er Andreas Våge fra Rennesøy i aksjon.

Kommunene Dyrøy, Rennesøy, Harstad og Lysekil (Sverige) lærer av hverandre. De brukte Dyrøyseminarets dag 2 til lytte til og drøfte hverandres gode erfaringer. Og omfavner dermed hele opprinnelsen bak seminaret.

− Å være lærende, det handler om kulturending. Å tørre å undre seg og å stille spørsmål ved det som skjer rundt deg, oppsummerte Tom Tiller bakgrunnen for at Dyrøy kommune allerede i 1997 vedtok å bli en «lærende kommune».

− Bare ved å stille spørsmål kommer du videre. Det gjør du ikke ved å godta ferdige svar eller å følge fastlagt oppskrift, manet professoren med hjemsted i Dyrøy.

− Takket være at det finnes dyktige folk i norske skoler med høy faglighet og god kritisk sans som oversetter instruksjonene og ideene som kommer, har vi et skolesystem som fungerer. Jo mer lydige vi blir, jo farligere blir den veien som økt målstyring leder til, sa Tiller.

Han trakk tråden helt til dagens utfordringer i politiet.

Professor Tom Tiller er opprinnelig fra Dyrøy, og hadde ideen bak «lærende kommuner».

− Vi trenger å styre etter verdier, ikke fastlagte mål, konkluderer Tiller før han gir ordet til representanter fra de fire kommunene som skal lytte og stille spørsmål til hverandre.

I front

Rolf Espenes følger for første gang Dyrøyseminaret som vanlig deltaker og ikke som ordfører. Han er glad for måten Dyrøyseminaret viderefører de ideene og den offensive holdningen kommunen turde å starte på i 1998, da seminaret ble etablert.

− Går du i andres sirkler kommer du bare sist, smiler han.

Espenes er ydmykt takknemlig over det han ser Dyrøyseminaret har vokst frem til. Det gjør inntrykk når University of Southampton har valgt å sende fire professorere og 11 studenter i webscience – i praksis 11 internettforskere − til seminaret for å lære av og forske på Dyrøy og dyrøyværingenes bruk av moderne kommunikasjonsteknologi.

− Jeg er glad for at vi legges merke til, og for at temaene vi belyser her har internasjonalt interessante dimensjoner, sier Espenes.

Dyrøy var tidlig ute med å bruke mulighetene teknologien ga.

− Vi hadde håp om at teknologi kunne bli en relativ fordel for oss, sier Espenes.

Allerede i 2007 besluttet for eksempel Dyrøy å bygge ut fiber til absolutt alle husstander i kommunen.

Rolf Espenes er tidligere ordfører i Dyrøy.

Og kommunen fortsetter å gå i front.

− Med moderne teknologi er det mulig å ha interessante jobber uavhengig av bosted. Flere og flere blir opptatt av stedsuavhengighet, og jeg tror vi her har startet på et viktig og riktig spor, som vil gi en ny dimensjon hva angår valg av bosted i framtida, sier Rolf Espenes.

 

Hva er det som brenner i hjertet?

Ragnhild Dalheim Eriksen fortalte historien om å finne seg selv.

Same, storfjording, tromsøjente, student og  Riddu Riddus tidligere sjef, Ragnhild Dalheim Eriksen, holdt et personlig og engasjert foredrag om identitet.

Hun valgte å trekke fram bandet Violet Road.

− Du kan fortsatt være en viktig bidragsyter for hjemplassen din selv om du ikke bor der. Brødrene i Violet Road spiller ikke en eneste konsert uten å fortelle hvor de kommer fra. Slik bygger de opp Kåfjord selv om de bor i Tromsø.

Dalheim Eriksen kom med tre gode råd til forsamlingen.

− Hva er det som brenner i hjertet ditt? Når du vet det, så er det din identitet.

− Vær stolt av hvor du kommer fra! Det er viktig.

− Når du har gjort dette, vit at du er mer! Du er mye mer enn bare din identitet, det bor så uendelig mye mer i oss, oppsummerte Dalheim Eriksen det hele.

 

 

 

− Muligheter finnes overalt!

Charlotte Holberg Sveinsen hun gjorde som Askeladden. Hun fant, hun fant en mulighet der ingen andre ville sett den.

Charlotte Holberg Sveinsens historie er ikke ulik Askeladdens. Her får hun takk fra konferansier Roy Frode Løvland etter å ha levert et inspirerende foredrag.

Hun skaffet seg rett og slett «Skafferiet», en slags søndagsutflukt som kombinerer mat og kreativitet, og rett og slett byr på opplevelsen «Det gode liv på landet». Prosjektet ble på grunn av sin avsides beliggenhet var levnet liten tiltro i starten, for å si det mildt.

Men knallhard jobbing og en ukuelig vilje har gitt formidable resultater siden oppstarten i 2008. I 2011 ble «Skafferiet» den best besøkte turistattraksjonen i Hedmark. I sommer hadde hun 22 personer på lønningslista.

− Jeg selger rett og slett landlig idyll, som jeg har jobbet ekstremt hardt for å oppnå. Det gjelder å se ideene og ha troen på at dette skal du få til, sa Sveinsen som flyttet inn i en flere hundre år gammel familiegård på Helgøya i Hedmark da hun fant ektemannen. Sarpsborgjenta med skuespillerbakgrunn ble nødt til å «finne sin egen greie» på bondelandet.

Hun kom til Dyrøy med følgende budskap:

− Jeg tror det finnes muligheter overalt. Det gjelder å se de, ta tak i dem og så må du pinadø hoppe i det, sier Sveinsen, som nylig har vunnet Norges Bondelags Askeladdpris, og Gründerprisen fra Toten Sparebank.

− Jeg går på og gjør alt jeg kan for å få dette til å fungere, og man kan ikke tro at man kan få alt i fanget. Du må GI for å få noe igjen, og jeg gir og jeg gir, men jeg får sannelig også dobbelt så mye tilbake, sa Charlotte Holberg Sveinsen.

 

 

Hva får innflyttere til å bli?

Mai Camilla Munkejord har i sitt doktorgradsarbeid sett på hva som får folk til å bli i distriktene.

Forsker Mai Camilla Munkejord har funnet noen av årsakene til at folk blir i distriktene.

Hun gjorde sitt doktorgradsarbeid i Finnmark blant annet gjennom en dybdestudie i det vesle fiskeværet Havøysund, og i den mellomstore kommunen Vadsø som har mange offentlige høykompetansearbeidsplasser. Ut fra sine funn har hun dannet seg en formening om hva som skaper stedstilknytning i et lokalsamfunn for innflyttere.

Tre faktorer

− Kort oppsummert er det tre ting som knytter innflyttere sterkere til et sted: Det første er åpne og inkluderende stedsidentiteter. Tradisjonelt i distriktsforskningen har det vært fremholdt at det er vanskelig å komme inn i små bygdesamfunn. Og de som kom til finnmarkskysten måtte hele tiden svare på spørsmålet «Katti fær du?». Men når innflytterne kjøpte hus og sa at «Her blir vi», tok det bare et par år før de for eksempel fikk beskjeden «Du er en ekte havøysunding».

Det andre punktet av betydning for innflytterne var muligheter for mobile praksiser og flerstedstilknytning.

− Det å ha gode kommunikasjonsmuligheter slik at det er enkelt å reise for å møte familie eller for å dra på ferie, var en viktig årsak til at folk så de kunne slå rot. Muligheten til å være mobile, altså. Hun var også tydelig på at folk i dag har flere identiteter.

−Det går an å både være utlending og dyrøyværing, eller både nordlending og søring. Veldig mange av oss har i dag tilknytning til flere steder samtidig.

Avstandene

Den siste fordelen som får folk til å bli mener Mai Camilla Munkejord underkommuniseres kraftig fra distrikts-Norge, nemlig korte avstander.

− Mange tror at hvis de skal flytte til distriktet så må de mer eller mindre bo i bilen. Men faktum er at de fleste stedene – i alle fall i kyst-Norge – er svært kompakte. Det gir mulighet for det enkle og greie hverdagslivet. Å slippe å bruke timesvis på å hente og levere i barnehagen er av stor verdi for de aller fleste.

Men Munkejord advarer mot å tro at det er nok.

Videre horisonter

− Selve limet for å sørge for å skape attraktive lokalsamfunn hvor folk vil bli er å skape vide, kjønnede mulighetsrom i lokalsamfunnet, fastslo Munkejord med følgende utdyping:

− Hva forventes av kvinner og av menn i deres lokalsamfunn? Norge har et av Europas mest kjønnssegregerte utdannings- og arbeidsmarked. Fortsatt er det store yrkesgrupper som er svært kjønnsdominerte til den ene eller andre siden. Det å velge utradisjonelt må være en mulighet lokalt, uten å få merkelige kommentarer. Spesielt gutter opplever det om de velger utradisjonelt. Hvis det kun skal være mulig å gjøre utradisjonelle valg i Oslo så er man i utgangspunktet med på å begrense handlingsrommet for innbyggerne sine og derfor øke sjansen for at de drar, forklarte Munkejord og kom med følgende klare oppfordring:

− Det er et stort potensiale i å skape en mer likestilt kultur lokalt. Skaff et videre handlingsrom for gutter og jenter, kvinner og menn! Det bidrar til bolyst!

 

 

 

Sang for ministeren

Årets Dyrøyseminar er blitt til med solid medvirkning fra barn og unge i kommunen. Statsråd Liv Signe Navarsete ble sendt avgårde til nye oppdrag med en sang.

– Åh, så flinke dere er! Lov meg en ting: Dere må aldri slutte å synge, strålte statsråden mens hun tok seg tid til en liten prat med de yngste stemmene på Dyrøyseminaret,  alle elever i 2. klasse ved skolen i Brøstadbotn.

Liv Signe Navarsete hilser på «Trollene i Senja».

Trollet i Senja er forøvrig heilt utroulig snilt, fremførte elevene fra Dyrøy.

 

Ungene ga et flott farvel til en minister som begynner å bli husvarm på Dyrøyseminaret.

 

Mange ungdomsråd med uklart mandat

Det er ikke gitt at barn og ungdom får den makt og medvirkning de fortjener. Snarere tvert imot.

Bjarne Dæhli har sittet i utvalget bak den offentlige utredningen «Ungdom, makt og medvirkning» som kom ut i fjor. Hans oppdrag har vært å finne ut hvordan norske kommuner, ja rett og slett det norske samfunnet, legger til rette for at ungdom medvirker og deltar i samfunnsutviklingen rundt seg. I dag deltok han på Dyrøyseminaret gjennom videokonferanse fra Oslo.

Tre hovedkanaler

− Det er ikke noe kontroversielt at barn og unge skal bidra til å forme sin egen hverdag. En rekke frivillige organisasjoner tilbyr en kanal, gjennom fritidsaktiviteter og politisk virksomhet. Så har vi skolen, ungdomsrådene og vi har valgkanalen. Men hvorvidt du har reell medvirkning handler om mulighetene du får, gjennom organisasjoner, ungdomsråd eller andre møteplasser, og det handler om hvilke holdninger du møter fra samfunnet rundt deg, forklarte Dæhlie.

Faktum er at rettighetsterrenget for de unge er så uoversiktlig at unge ofte ikke får deltatt på den måten de har krav på. Og at holdninger blant de som skal gi ungdom en arena ødelegger for ungdommens reelle medvirkning.

 

Bjarne Dæhli ga den reelle statusrapporten for ungdoms makt og medvirkning.

Kun en reell kanal

Dæhlie dro en evaluering av samtlige arenaer NOU’en drøfter:

− For eksempel har ungdom mulighet for å påvirke gjennom organisasjonene, korpset, idrettslaget eller gjennom andre medlemskap. Men mange organisasjoner har ikke spesielt fokus på at medlemmene skal påvirke og styre organisasjonen. De rekrutterer i tillegg veldig skjevt, gjerne kun fra det samme sosiale lag som dem selv, med det resultat at mange grupper ungdommer ikke er å finne i slike frivillige organisasjoner.

− På skolen er det mulig for ungdom å påvirke for de som aktivt velger å benytte seg av den muligheten. Men de fleste gjør ikke det. Skolens demokratioppdrag er drøftet i NOU’en, og den generelle konklusjonen blir at skolen er god på det teoretiske rundt medvirkning, på å forklare hvordan det skal fungere. Men de er ikke så flinke til å praktisere dette i praksis. De får ikke elevene til å bidra i opplæringen i skolemiljøet.

− Når det gjelder ungdomsrådet er svaret på om ungdom har medvirkning utvetydig ja. Her er det mulig å påvirke. Forutsatt at kommunen ønsker det. Men ofte er prosessene dårlig lagt opp og forankringen inn i resten av kommunen er dårlig. Kommunene bruker ikke ungdomsrådet som en premissleverandør inn i resten av organisasjonen. Kun 16 prosent av kommunene oppga at de dro med ungdommen aktivt. Bare 18 prosent mente ungdommen ble hørt, men paradoksalt nok mente 3 av 4 kommuner at ungdom hadde innflytelse i kommunale beslutningsprosesser fortalte Dæhli fra undersøkelsene i rapporten.

Dæhlie og NOU’en konkluderer med at det er et betydelig potensial å ta i bruk virkemidler for å få ungdom mer med. Dessuten er unge er engasjert om de får muligheten til å delta på en meningsfull måte.

− Et uklart mandat til ungdomsrådet er problematisk, da kommer det ikke klart nok fram hva ungdomsrådet er til for. Mange har ungdomsråd for ungdomsrådets skyld, og bruker det kun på enkelte saker. Sjelden bruker ungdomsrådet på foreksempel tema innen helse og skole.

− Man går dermed glipp av ungdomsrådet som kanal og bidrag til å utvikle stedet lokalt. Nå er tiden kommet til å si at alle kommuner fortjener et ungdomsråd for å skape en bedre kommune, sa Bjarne Dæhlie.

 

Erobrer verden fra Dyrøy

Levi Jensen har vendt hjem til familiebedriften DEMAS, en hjørnestein i Dyrøy. Med sin internasjonale utdannelse jobber han på det internasjonale markedet – fra hovedkontoret i Brøstadbotn.

Tekst: Astri Edvardsen

En el-sykkel med kinesiske tegn står parkert utenfor kontor- og fabrikklokalet i Brøstadbotn. Sykkelen er et unikum i mils omkrets. Eieren Levi Jensen, som sitter inne på sitt kontor, utmerker seg også. Han er oppvokst her på stedet, men har som voksen reist utover landegrensene – og til originale destinasjoner. Det er bare få måneder siden han kom hjem fra studieeventyr på den andre siden av jordkloden. Nærmere bestemt i Beijing. Og derfra fulgte sykkelen med som funksjonell «suvenir».

Elkraftingeniør Levi Jensen er tilbake i Dyrøy og på DEMAS’ hovedkontor etter å ha vært i det store utlandet – hvor han har tatt master og lært seg russisk og mandarin. Som tenåring skrudde han på elektrotavler her i produksjonslokalet. Nå jobber han på fulltid med internasjonalisering. Foto: Marius Fiskum

«Strateg»
Som tenåring går Jensen allmennfag på Sjøvegan videregående skole. Etter påfølgende år i militæret, tar han fatt på elkraftingeniør-studiet ved Høgskolen i Narvik (HiN) – med tanke på en mulig framtid i foreldrenes elektrotavlebedrift DEMAS. Valget er i større grad basert på «strategi» enn på interesse. I Narvik blir han kompis med en medstudent på utveksling fra Arkhangelsk. Det er mange russiske studenter som kommer til den norske byen, men få andre veien. Levi velger å gå mot strømmen. Han vil lære seg russisk. I et halvt år studerer han ved samarbeidsskolen Arkhangelsk state technical university. I dag er russisken noe rusten, men han forstår språket. Det gjør at han nå jobber med å få DEMAS inn på det russiske markedet sammen med kompisen fra HiN, som nå er ansatt ved bedriftens kontor i St. Petersburg.
– Jeg hjelper ham herfra, blant annet med å gå gjennom kontrakter – og reiser dit av og til. DEMAS har lukta på dette markedet i to-tre år. I St. Petersburg alene bygges det like mange boliger årlig som det gjøres i hele Norge. Vi skal selge byggesystem for elektriske tavler. Snart er papirarbeidet unnagjort, og vi blir registrert som et selskap på lik linje med andre i landet. Det kan også åpne seg nye dører for oss, sier Jensen fra bordenden på DEMAS’ store møterom.

Ville skape seg fortrinn
Etter studieoppholdet i Arkhangelsk og fullført bachelor, er Jensen kun hjemom en «snartur» før han reiser til Beijing. Da for å besøke ei venninne han ble kjent med på HiN. Han bestemmer seg for å lære seg mandarin, og ordner seg studieplass. Istedenfor å ta ordinært løp med ettårig språkinnføring, hyrer han en medstudent som privatlærer. Over to og et halvt år tar han privattimer, for så å gå i gang med mastergraden.

Jeg tenkte at jeg ville få bruk for denne type språkkompetanse i DEMAS, men skaffa meg den mest fordi jeg ville stille sterkere på arbeidsmarkedet og ha mulighet til å starte noe selv

Han fungerer også som DEMAS’ mann i Kina – og jobber med å inngå kontrakter med kinesiske fabrikker for bedriftens selvdesignede komponenter. Han blir godt etablert i millionbyen, og knytter spesielt sterke bånd til utenlandske medstudenter. For selv om han føler at han til en viss grad blir en del av kulturen, merker han skillet mellom «oss» og «dem». Sensommeren 2011 gjør han seg ferdig med masteren. Og i november vender han tilbake til Dyrøy etter vel fem år i Kina.
– Hvorfor har du valgt å ta utdanning på russisk og mandarin?
– Allmennfag og ingeniørstudiet ble kanskje kjedelig – jeg fikk en trang til å gjøre noe annerledes. Utlandet appellerte til meg, og jeg anså det å ta internasjonal utdannelse som et smart grep. Når jeg først skulle ta en utdannelse, kunne jeg lære meg nye språk og bli kjent med nye kulturer, sier Jensen og fortsetter resonnementet:
– Kina er verdens største marked og produsent på mange områder. Noe som gjør at mandarin er et gunstig språk å kunne – det åpner mange dører for deg. Det er også få nordmenn som velger å studere det.

Dyrøy uproblematisk
Status i dag er at 28-åringen jobber på fulltid i DEMAS med internasjonal lisensiering og mot utenlandske produsenter – fra hovedkontoret i Brøstadbotn. Bedriften har over 100 egenutviklede produkter, og har levert til land som Spania, Argentina og Chile. Byggesystemet til Demas’ hovedprodukt, elektriske tavler, importeres fra Finland. Bedriften får også laget ulike komponenter i andre land – som Kina, Tsjekkia og Polen.
– Er det en ulempe eller en fordel å holde til i Dyrøy?
– Både og! Vi ligger avsides til, men har etablert kontor på Eggemoen ved Hønefoss, noe som bringer oss nærmere markedet i Sør-Norge. Det er ikke like lett å få rekruttert ingeniører til Brøstadbotn som til større byer. Men til gjengjeld har vi en stor stabilitet i arbeidsstokken, påpeker han. Om han selv blir værende, er et åpent spørsmål. Hans faglige utdanning, språkkompetanse og arbeidserfaring gjør han til en naturlig arvtaker av bedriften. Enn så lenge er han i tenkeboksen.
– Jeg må se det an. Hvis jeg gjør det, og det kan godt hende, så må jeg lære mer. Rett og slett komme meg mer inn i virksomheta. Og det er greit å gjøre før jeg blir for gammel, og før mutteren og fatteren blir det, smiler Jensen.
– Og hvis jeg skal ta i bruk utdanninga mi i et større selskap og få en bedre betalt jobb, må jeg gjøre det nå mens jeg er «fresh».
En forutsetning for å overta DEMAS er at lederjobben vil ha en sterk internasjonal dimensjon. For han anser ikke seg selv som godt material for fabrikksjef-stillinga.
– Jeg vil ikke bli en fabrikksjef som fatteren – jeg er ikke en praktikertype, som man helst må være for å ha en slik stilling. Jeg kunne heller tenkt meg å være litt her og litt der. Å jobbe med internasjonalisering er drømmeposisjonen, sier Levi – og du kan få høre mer på Dyrøyseminaret i høst!

Fakta om DEMAS AS

  • DEMAS AS konstruerer, bygger og dokumenterer alt fra enkle elektrotavler til fullautomatiserte systemer opp til 5000A.
  • Bedriften ble etablert i Dyrøy i 1989 av Levi Jensens foreldre; Per Jensen (daglig leder) og Ann-Brith Jensen (administrasjonsleder)
  • Bedriften har hovedkontor og fabrikk i Brøstadbotn – og avdelingskontorer i Harstad, på Eggemoen ved Hønefoss og i St. Petersburg.