Utvikling handler om å stikke fingeren i jorda!

Forrige uke var det duket for den femte Fårikålfestivalen i Dyrøy. En festival som handler om så mye mer enn Norges nasjonalrett. Festivalhelga var en møteplass for store og små, lokalbefolkning og besøkende, torghandlere og ikke minst verdens kanskje viktigste næring – landbruket. Rammene var mangfoldig med både restaurantaften og lam på menyen, fagseminar for landbruket, lokalmattorg og selvsagt den store fårikålettermiddagen der folk kunne kjøpe store porsjoner fårikål laget av lokalprodusert kjøtt og kål – fra Dyrøy.

Med stor fart i nedlegging av gårdsdrift og krympende innbyggertall i distriktskommuner, er spørsmålet hvem som i fremtida kommer til å produsere fårikålkjøttet. Registreringer for Troms viser at kapasiteten for beitedyr i utmarka er seks til sju ganger større enn det faktiske antallet dyr i fylket. For Dyrøy sitt vedkommende betyr dette at antall vinterfôra sau i kommunen kan økes fra tusen til fem tusen dyr, noe det også er nok innmark til. Altså åtte til ti svære gårder med 500 sau, og to til tre ansatte hver. Et kjapt regnestykke viser at en femdobling av kjøttproduksjonen på sau vil øke verdiskapingen (den som er målt i kroner og øre) i kommunen med minst 16 millioner kroner dersom kjøttet ble foredlet og omsatt lokalt. Da er ikke tilknyttede næringer som landbruksmekaniske bedrifter mv tatt med.

Er de pengene å anse som tapt, eller kan vi tenke nytt? Er det noen av kommunens innbyggere som egentlig kunne tenkt seg å skape verdier i form av landbruksprodukter? Eller er dyrehold noe av det som trekker folk til bygda? En undersøkelse som Sentio har gjort for Nationen i år viser at én av tre Oslobeboere kunne tenkt seg å flytte på bygda. Flere setter pris på det livet på landet kan by på, og i Dyrøy og Midt-Troms er det mange eksempler på de som har byttet hytte på landet med hytte i en by i Norge.  Disse tilflytterne og tilbakeflytterne står også ofte for en annen form for verdiskaping – den som ikke kan måles i kroner og øre. De har kanskje med seg en jobb, kanskje jobber de stedsuavhengig. Ofte er disse en berikelse for små kommuner gjennom å bidra i idrettslag, musikkforeninger, velforeninger og gjennom annen frivillig arbeid som støtter opp om de som har dratt lasset alene hittil.

Det er de som virkelig har lyst til å bo på landet. Kanskje har de også lyst til å «stikke fingeren i jorda» og starte med en hobbyversjon av bondeyrket, som såvisst har holdt tritt med digitaliseringen i samfunnet. Faktisk har svært mange av de som driver med sau i regionen en gang startet i det små med 5 eller 10 dyr, for så å utvide til en liten eller større besetning, til deltids- eller heltidssyssel som bonde. Med de rette rammebetingelsene, gode opplegg for starthjelp og ikke minst møteplasser for landbruksnæringen og folk flest, er potensialet for utvikling stort! Fårikålfestivalen tar mål av seg å være en slik møteplass, og forrige helg fikk vi slått fast at interessen blant folk flest for det jordnære er stor. Tilstedeværelse av landbruksbedrifter fyller folk med stolthet!