Flytkommunen

I går så jeg et TV-program som i korte trekk handlet om å få eiendomsmeglere til å snakke mer sant. Prospekter er vanligvis fulle av ord som «interkommunikative forbindelser mellom gang og stue» (dør i veggen), «grønn flekk» (ingen hage, gresstust ved trappa) og «up and coming område» (ingen vil bo her foreløpig). Meglerne ble utfordret til å vise god kunnskap om boligen de skulle selge, og peke tydelig på både fordeler og ulemper ved området. En ærlig tilnærming til et vanskelig tema. Både kjøpere og selgere opplevde å få bedre service, og pris og omløpshastighet på boligene økte med den nye metoden.

Illustrasjon fra Anne Vikens artikkel i Syn og Segn.

Kan vi gjøre det samme i arbeidet med lokalsamfunnsutvikling? Hva skjer om vi forteller sannheten om hva det vil si å bo på bygda? Tar vi utgangspunkt i Anne Vikens artikkel Den store imagestrabasen som sto på trykk i Syn og Segn (2009), kan vi konstatere at ikke alle tror ærlighet varer lengst. De velger en annen strategi: «Når Sogn og Fjordane skal lokke unge til å flytte heim, veltar dei seg i klisjear om det moderne livet på bygda. Marknadsføringa av Sogn og Fjordane er i ferd med å gå frå politisk basert motkultur til kommersiell medkultur.» Viken peker på motsetningen mellom Omdømmeskolens budskap om å framstå som tydelig, relevant og attraktiv, og det å markedsføre fylket (Sogn og Fjordane) overfor tilflyttere som om de var turister. «Dette handlar med andre ord ikkje om å framstå som unik, men om å framstå som sexy for konsumenten, eller tilflyttaren», skriver Viken.

Magasinet FLYT setter fokus på lokalsamfunnsutvikling.

Videre problematiserer hun det hun kaller et kunstig skille mellom by og bygd. Dette er veldig interessant. For hvem tjener egentlig på en slik motsetning? I en stedsuavhengig tankegang er dette en kunstig dikotomi. I Dyrøyseminarsenteret har vi over lang tid jobbet med «flyt»-begrepet. FLYT gikk som en rød tråd gjennom Dyrøyseminaret 2010, og vil følge oss inn i seminarprogrammet for 2012. For oss betyr flyt at kompetanse kan flyte inn – og ut – av vår region. For eksempel at våre elever får undervisning via videokonferanse, fordi vi henter den lærerressursen vi mangler. Eller at vi holder et foredrag til studenter ved et utenlandsk universitet uten å reise en meter. Flyt i arbeidslivet betyr at stedsuavhengige ansatte jobber fra der de vil, og kommuniserer med oppdragsgiver via digitale verktøy. Flyt betyr at vi kan få en kulturopplevelse inn i stua, eller streame en konsert som foregår her, ut til verden. Hvis vi slutter å gjenfortelle historiene om byen vs. bygda, og tar inn over oss at vi lever i en digital verden, med et globalt arbeidsmarked, blir geografien mindre viktig. Dette ønsker vi å fortelle våre ungdommer før de reiser ut i verden. Med en slik forståelse kan de kanskje forbli gode Dyrøyambassadører, selv om de velger å bosette seg i New York.

Flyt er å følge opp regjeringens visjon om «reell valgfrihet til å bosette seg der man vil». Og det er ikke noe hokus pokus. Det er helt normalt.

Anne Viken etterlyser flere røster fra distrikter: «Eit forslag er å bruke bloggarar med tilknyting til distriktet og sette søkelys på det som verkelig er personlig, og som er reelt, som er blotta for lett gjennomskodelige kommersielle klisjear, og som i staden fortel dei personlige historiene, synspunkt og vinklingar frå faktiske menneske i eit faktisk lokalmiljø.»

Du skal få en historie av meg, Anne Viken: Jeg kom hjem til mi bygd etter 13 år med studier og arbeid i byen. Av enkelte ble jeg sett på som en fremmed tilflytter, noe jeg synes var rart, all den tid dette er stedet jeg har bodd på i 18 år. Men la gå. Her har jeg og familien min det godt. Vi har hus, fjøs, hage, hytte, besteforeldre i nabohuset, fin natur og alt det som hører med i klisjeen om det gode liv på landet. Men arbeidsmarkedet er vanskelig. Min samboer har hittil jobbet i Harstad, på Finnsnes og i Tromsø mens vi har bodd her. Gå inn på et kart og se hvor langt unna det er. Vi aksepterer pendling. Men vi forventer at hurtigbåten går, og at veiene holder en viss standard. Det er dessverre ingen selvfølge. Jeg har en godt synlig jobb og møter Bygdedyret ofte. Men tilfredsstillelsen ved å få jobbe med lokalsamfunnsutvikling på et sted jeg elsker, veier opp for det negative. Jeg hører til her. Og jeg hører til andre steder. Min identitet og mitt liv er ikke knyttet til ett sted. Jeg tror flytforståelsen i dagliglivet og i arbeidslivet kan berike debatten om byen vs. bygda. Det er ikke enten-eller, det er både-og.

Akkurat nå leter Dyrøy kommune etter en ny rådmann. Jeg er stolt over at stillingsannonsen ikke bare forteller om «vakker natur «, men også om «greie veiforbindelser». Ærlighet varer lengst. Annonsen sier også noe om verdier vi ønsker skal ligge til grunn hos den som søker stillingen. Den som kjenner seg igjen, kan søke. Resten kan la være.