Er vi bygd for framtida?

Hvilke historier ønsker vi å fortelle i magasiner som "Bygd for fremtiden"?

Nylig kom byrået Magnet Media ut med et bilag om norske bygder, steds- og distriktsutvikling, distribuert gjennom Dagens Næringsliv. Bilaget med tittelen «Bygd for fremtiden» hadde et stort trykt opplag, og ble også publisert via Magnet Medias Facebooksider. Magasinet kan du lese som e-magasin på Magnet Medias egne sider her eller på Issuu her.

At DN ble valgt som kanal, skyldes ifølge Magnet Media, god nasjonal dekning, og at DN er landets fremste mediekanal for økonomisk-politisk debatt. De viser også til at distriktspolitikk et blitt et hett tema på redaksjonell plass i avisa. Et par eksempler på det, er denne artikkelen som omtaler regjeringens Bolyst-satsing; «Slik pyntet Navarsete Dokka«, eller denne «slakter Navarsetes boprosjekt«.

Spørsmålet mitt – til oss selv – og andre som deltok med betalte annonser eller artikler her, er: Er det slik vi ønsker å fremstille norske bygder?

Noen eksempler fra tekstene i magasinet:

Ho hadde ikkje tenkt å koma tilbake til heimtraktene rett enno, men let seg overtala til å søkja jobb på eit kom heim treff i hovudstaden.

Nå skal det bli mer gøy å bo på landet i Telemark. En rekke kommuner har satt i gang prosjekter for å for å friste unge familier til å bosette seg.

I kommunen [Aurland] bur det nesten 1700 glade, entusiastiske og forventningsfulle personer.

Kommunen [Åmot] har en stor andel barn og unge som gir et levende samfunn sammen med grønne furuer og frisk luft.

Hvorfor setter vi passerspissen i Oslo når vi skal beskrive bygdene vi bor i? Hvorfor må man «fristes» og «lokkes» til bygda? Er det virkelig 1700 entusiastiske innbyggere i Aurland? Et fellestrekk ved mange av artiklene er at utgangspunktet er byen, det urbane – og et forsøk på å beskrive fordeler ved å velge det som er hakket dårligere; bygda, det rurale. Her går igjen ord som «små», «langt unna»,»nedgang», «i motsetning til», «i stedet for», «alternativ», «annerledes», «prøver på», «ønske om» osv. For ikke å snakke om alt maset om innbyggertall! Er det målestokken på et livskraftig samfunn?

Misforstå meg rett, det finnes eksempler på det motsatte også, men vi er med på å befeste bygdenes posisjon som annenrangs, når vi aksepterer denne skrive- og talemåten.

Selgeren, Magnet Media, beskrev selv oppdraget sitt slik i en e-post til oss:
«Det vi tek utgangspunkt i er at mangfaldig verdiskaping er avgjerande for framtidas Noreg, og distrikta spelar ei viktig rolle. Distriktspolitikk har historisk vore både kjelde til strid og ei fanesak for i norsk politikk. Utan at me redaksjonelt går for mykje inn i debatten om distriktspolitikk, ynskjer me å synleggjere ressursane som finst på den norske landsbygden og i distrikta våre. Fleire nøkkelomgrep er framtidsoptimisme og evne/vilje til nyskaping og verdiskaping.»

Så får vi gå i oss selv, både vi som skrev teksten vår selv, og de som valgte å bruke en tekstforfatter fra Magnet Media, og kjenne etter om vi er komfortable med beskrivelsen av lokalsamfunnet vårt.

2 replies

Trackbacks & Pingbacks

  1. […] som kommunikasjonsmiddel. Og der ligger noe noe av forklaringen, Marit Alvig Espenes, når du i Dyrøyseminarets blogg spør om hvorfor vi setter passerspissen i Oslo når vi skal beskrive bygdene vi bor […]

Comments are closed.