Digitalt innfødt eller digital innvandrer?

Daglig blir vi i Dyrøyseminarsenteret konfrontert med utfordringer ved innføring av ny teknologi eller introduksjon av nye medier for samhandling. Nye verktøy kan være både en trussel og en åpenbaring. Hvorfor reagerer vi så ulikt?

Arne Krokan som er professor i «teknologi, kommunikasjon, organisasjon og samfunn» ved NTNU deler befolkningen inn i tre grupper; gamliser, digitale innvandrere og digitalt innfødte. Ifølge Krokan snakker gamlisene om krigen, er redde for internett, har platespiller og husker den gang det var dans på lokalet.

– Ungdomsgenerasjonen er digitalt innfødte. Vi voksne er digitale innvandrere!

«De digitale innvandrerne har vokst opp i en tekstbasert kultur. De betrakter PC’er og mobiltelefoner som teknologi. De har problemer med å finne nye Drillos på web-TV, og vil helst abonnere på en betal-TV-kanal. De vil at barna skal konsentrere seg når de gjør lekser, ikke høre på musikk, ikke chatte, ikke se TV samtidig. De plukker opp det som er nyttig for dem av ny teknologi», skriver Krokan.

June skriver i sin blogg: «vi [eldre] venter at nett fungerer, og bruker det når det er mest hensiktsmessig til det det er mest hensiktsmessig til».

De digitalt innfødte er streamerne, always on, de snakker engelsk nesten som innfødte og tar teknologien for gitt. De har aldri tenkt over at internett er relativt nytt og at det går an å lure på hva MSN er nyttig til. For de innfødte er telefonen en forlengelse av øret, en kanal mellom to ører, mens den for gamlisene er et hinder for kommunikasjon.

Noen behersker teknologien og plukker opp trender raskere enn andre, hvorfor?

I en annen artikkel skriver Krokan om utfordringene ved innføring av IKT i skolen: «Mens samfunnet forøvrig endres mye av nye teknologier, har dette bare i begrenset grad skjedd i skolene. Kunnskapsløftet har innført digital kompetanse som en ny basiskompetanse, men fremdeles er det fullt mulig å ikke ta dette helt alvorlig ved inngangen til 2009… Vi ser at teknologiene skaper minst tre nye utfordringer i skolen. Først ved at det kommer nye, digitale læremidler, dernest ved at disse skaper nye læreprosesser, og til sist ved at det skapes helt nye nettverk, både for lærere, elever, foreldre og andre berørte. Så er det store spørsmålet: Hvordan skal skolen selv ta det digitale steget? Hva krever det? Hvordan skal foreldrene følge med på utviklingen? Og hva betyr dette for samarbeidet mellom skole og hjem?»

Jørn Hoelstad Pettersen som jobber ved Frogn videregående skole er opptatt av hvordan digital tekonologi påvirker – eller kan påvirke – læring. I et blogginnlegg som omhandler konferansen Ung 3.0 refererer han til foredragsholderen Ida Aalen: «Hun fortalte at hun selv var blitt en helt papirløs student først i 2008. Dette til tross for at hun hadde hatt PC siden hun var 7-8 år gammel. Hvorfor gikk overgangen så sent? Hvorfor bruker en digitalt høykompetent student papir og blyant til å ta notater? Ett viktig svar er manglende brukervennlighet. Her er det vel interaksjonsdesigneren Aalen som snakker like mye som studenten. Men hvis vi bruker like lang tid på å lære oss å bruke verktøyene som det vi sparer av tid på eventuelt å bruke dem, sier det seg selv at det ikke gir særlig god mening å insistere på at de skal tas i bruk. Hvor mange av dataverktøyene vi prøver ut i skolen i dag passerer denne testen? I hvor stor grad klarer vi å konsentrere oss om de egentlige målene og ikke la oss fascinere av dingsene som påstås å korte veien dit? Jeg vet at dette er et spørsmål jeg må stille meg selv kontinuerlig».

Selv regner jeg med som en digital innvandrer, for jeg kan huske at internett kom. Men jeg tror jeg er en «early adopter» av nye trender, akkurat som de innfødte. I formiddag derimot, følte jeg meg som en gamlis. Jeg gjorde meg noen tanker i avlukket i valglokalet, der jeg ga min forhåndsstemme ved å krysse – med penn – på et papir – som legges i en konvolutt – som legges i en ny konvolutt – sammen med valgkortet – og deretter legges i en kasse – for å telles manuelt. Er dette framtida…?

Godt valg!